Kunsten i London, San Francisco og Sør-Varanger
AV LONE SYNNØVE HEGG

Kunstneren Inger Blix Kvammen har hatt utstillinger i storbyer som London og San Francisco, men mener det er i grenselandet Sør-Varanger det virkelig skjer.

- Noe handler om tilfeldigheter, og noe om å tro på at du er aktuell selv om du bor på en liten plass, mener Inger.

Inger er ikke en innadvendt kunstner. Hun ser utover verkstedet - inn i gruvene i Sør-Varanger og helt til tundraen i Nord-Sibir. En ekte Sør-Varangerværing kaller hun seg selv, mens hun tenker over hvordan samfunnet i hjemkommunen har utviklet seg.

- Før AS Sydvaranger ble lagt ned på midten av 90–tallet, var det mer et mannssamfunn her, med et ensidig næringsliv. Jeg synes det er fantastisk med industriarbeidsplasser. Men samtidig, nå når gruvene er åpnet igjen, har vi mange flere muligheter enn den gang. I tillegg til industrien, har vi satsing på kunnskap, på handel og samarbeide mot Russland ,og så gjør vi det bra innen reiseliv og kulturnæring. Det er blitt et differensiert næringsliv. Kunst og kultur er en motor i nærings- og samfunnsutviklingen. Det gjør at folk får lyst til å bo på et sted. Det jeg gjør på verkstedet når jeg jobber med min konseptuelle smykkekunst, henger også sammen med samfunnsutviklingen, forteller Inger.

Kunst over grenser
- Det er et hav av muligheter til å utvikle seg kunstnerisk i Sør-Varanger. Her er så utrolig spennende med alle endringene. Det er for eksempel russiske ansatte i nesten alle bedrifter i Kirkenes. Jeg er inspirert av å være  like ved grensen til Russland og Finland. Nå som grensene er nokså åpne, får man impulser og motivasjon fra møter mellom de ulike kulturene. Man kan undersøke, -  se på likheter og ulikheter.

Hun forteller om en reise til Kap Kanin i Russland. Der lever nenetserne helt nomadisk.
- Møtet med nenetsiske familier i pakt med natur og kultur gjorde et sterkt inntrykk. Barna kombinerte moderne skolegang langt hjemmefra med perioder hjemme hos familien på tundraen. Jeg satt igjen med mange spørsmål om deres fremtid og deres selvråderett. Vil barna komme tilbake til tundraen og fortsette livet der? Vil nenetsisk kultur komme i konflikt med ressursutvinning i området?
Slik skapte Inger utstillingen om nenetserne, som nå er i Boden i Sverige. Den er delvis dokumentarisk, og er til ære for kvinnene hun møtte på reisen. Smykkene er store og vakre, og er i utstillingen plassert på podier foran fotografier fra reisen. Grensekryssing og kvinnelige kulturbærere er viktige stikkord.
- Men hva er egentlig kunsten din?
- Jeg startet med smykker, som var bruksorientert, men det ble for begrenset. Nå kombinerer jeg store smykker og metall med andre uttrykk, for eksempel fotografier og objekter som det knyttes historier og minner til. Materialet jeg jobber tekstilt med er metalltråd av sølv, gull, kobber og stål.

Selv om Inger ikke tenker kommersielt når hun lager kunst av ideene sine, har de store smykkene blitt lagt merke til også utenfor Norge. Smykkene har blitt bært på catwalken på store moteshow i London, Oslo og i San Francisco. Verkene kan betegnes både som plagg og som skulpturer. Studieperioder blant annet i England og California, har gitt kunstneren et stort internasjonalt nettverk.  Hun har hatt utstillinger i byer som London, San Francisco og Luleå, og er representert på en rekke gallerier i verden, fra Karasjok til Boston. CVen er lang. Samlere i Singapore har sikret seg Blix Kvammens kunst.
- Noe handler om tilfeldigheter, og noe om å tro på at du er aktuell selv om du bor på en liten plass, mener Inger.

Ringvirkninger og Pikene på broen
- Tjener kunstnere penger?
- Penger er ikke det som motiverer meg når jeg jobber på verkstedet. Jeg kunne ha produsert noe jeg visste ville selge, men det er ikke poenget. Jeg kunne ha hatt en annen jobb og tjent mye mer. Jeg gjør dette fordi jeg må, på grunn av et uttrykksbehov, - jeg prøver å formidle noe. Da kan man ikke gå etter markedet. Penger blir sånn sett rein bonus. Utstillinger er også opplevelser, men vi visuelle kunstnere har ikke like gode ordninger for å kunne tjene penger på de opplevelsene vi skaper, som for eksempel musikere og skuespillere har.  Støtte gjennom stipender har vært avgjørende for Inger når hun har utviklet kunsten sin. I perioden 2007 til 2009 hadde hun for eksempel et treårig arbeidsstipend fra Finnmark fylkeskommune. Stipender har gitt mulighet til å satse, men også motivasjon.
- Det har vært veldig viktig for meg at noen turte å satse på min kreativitet, og har anerkjent mitt arbeid. Noen sa en gang ”putt litt penger på en kunstner, og det kommer mye samfunnsnyttig ut i andre enden”.
Ut av pengene som ble puttet på Inger, kom blant annet kulturbedriften Pikene på broen. Hun var med å starte bedriften i 1996. Det har skapt mye, blant annet arbeidsplasser. Det er tre norske og tre russiske ansatte i selskapet idag. Arrangementene til Pikene på broen har mange lagt merke til. Et eksempel er festivalen Barents Spektakel, som foregår i Kirkenes, og har fått internasjonal oppmerksomhet og internasjonalt publikum. Pikene på broen kaller selv festivalen for en kulturell-politisk coctail av samtidskunst, underholdning, litteratur, teater, film, seminarer og konserter.
Når Pikene på broen ikke arrangerer festivaler og kunstutstillinger som vandrer mellom land, samarbeider de på andre måter med sitt nettverk i Norge og i verden. Mest i verden.
- Vi styrker norsk omdømme når vi reiser rundt og forteller om våre prosjekter på konferanser og universiteter. Da viser vi verden hvor flott vi har det i Finnmark.
Inger deler i dag tiden sin mellom egen kunst og Pikene på broen. Hun mener begge deler handler om kreativitet. Nettverket hun skaper som kunstner, henger sammen med nettverket i Pikene på broen.
Markedsøkonomi og kreativitet er ikke alltid sammenfallende.- Man må se på ringvirkningene som skapes ved at noen gjennom offentlig støtte får mulighet til å fokusere på sine egne kunstneriske uttrykk.

Hagetanker
Det er i hjemmet til Inger på Hesseng vi treffes. Selv om hun liker å forsvinne i mengden i storbyene med jevne mellomrom, er det utenkelig å bo noen andre steder enn i Sør-Varanger. Vi kan bare prate i en time, for hun har et møte kl 12, og så skal hun ordne litt i hagen, før hun skal ut på reise. Hun serverer meg kaffe latte og hjembakst i et hyggelig hus, med innebygget verksted. Barn og barnebarn nevnes også.
- Hvordan får du tid til alt?
- Jeg får ikke det. Døgnet har ikke nok timer. Jeg skulle gjerne gjort mer.
Det er i hagen hun lar tankene fly. Hun elsker hagen sin. Der dyrker hun jordbær, rips, solbær, urter og mengder av flerårige planer.
- Det er ikke bare jobb og kunst som betyr noe. Jeg prøver å ta tida tilbake, leve i nuet og gjøre det jeg føler er riktig. Selv om jeg håper at jeg aldri blir fornøyd med kunsten, og fortsetter å utfordre meg selv, ønsker jeg å være fornøyd med dagen i dag.